EKKØ - Når Stillheten Arver Meg [Official Audio]

EKKØ – NÅR STILLHETEN ARVER MEG «Når Stillheten Arver Meg» er tiende og siste spor fra albumet «Arven Etter Meg». Albumet begynte med spørsmålet om hva som blir stående igjen når stemmen stilner. Her kommer svaret. Dette er ikkje en sang om å gi opp, men om sporene et menneske legger igjen gjennom livet – i minner, kjærlighet, handlinger og musikk. En dag blir rommet stille, men stillheten kan aldri arve alt vi gav til andre. Hvis én ensom sjel velger å bli værende fordi ordene fant frem, lever EKKØet videre. Takk for at du fulgte reisen gjennom «Arven Etter Meg». 🖤 ──────────────────── TEKST: [Intro] En dag skal rommet stå igjen uten stemmen min. Men hør godt etter— stillhet betyr ikkje at eg aldri var her. [Vers 1] Når jakken min henger urørt i en gang, og nøklene ligger der eg alltid la dem fra meg. Når skjermen forblir mørk og ingen svarer mer, vil verden fortsette som om ingenting har skjedd. Regnet vil falle over Bergen som før, lysene vil speile seg i våte gater. Bussene vil kjøre, broen vil stå, og noen vil banne over været på vei hjem. Men kanskje stopper du ved en gammel sang, hører en setning du husker eg sa. Kanskje stemmen min plutselig fyller hele rommet— og i noen minutter e eg ikkje borte. [Pre-refreng] For et menneske forsvinner ikkje helt så lenge noe det gav fortsatt lever i noen andre. [Refreng] Når stillheten arver meg og stemmen min har sagt sitt, la sangene stå igjen som lys i et mørklagt vindu. Når stillheten arver meg, ikkje husk bare alt som gikk galt. Husk at eg prøvde å bli værende— og at eg elsket mer enn eg klarte å si. [Vers 2] Eg etterlater ingen trone, ingen formue eller prakt, bare ord fra et hode som sjelden fant natt. Noen biler, noen bilder, planer skrevet ned, og tusen uferdige tanker ingen andre helt vil se. Eg etterlater arr hos dem eg sikkert gjorde vondt, øyeblikk eg skulle endret hvis tiden gikk rundt. Eg var ikkje alltid enkel, ikkje alltid god, men eg bar mine kamper så godt som eg forstod. Til dem eg skjøv unna fordi nærhet gjorde vondt: Det var aldri dere som manglet verdi. Eg var bare så redd for å miste noe ekte— at eg noen ganger gikk før dere kunne forlate meg. [Pre-refreng] Og et menneske forsvinner ikkje helt så lenge kjærligheten det skjulte blir forstått av noen andre. [Refreng] Når stillheten arver meg og stemmen min har sagt sitt, la sangene stå igjen som lys i et mørklagt vindu. Når stillheten arver meg, ikkje husk bare alt som gikk galt. Husk at eg prøvde å bli værende— og at eg elsket mer enn eg klarte å si. [Vers 3] Husk meg ikkje bare for de tyngste dagene, for diagnosene, fallet eller pillene på bordet. Husk latteren som kom når eg glemte å være redd, og alle de lange turene uten mål eller sted. Husk musikken altfor høyt gjennom høyttaleren, fjellene, filmene og nettene foran skjermen. Husk hver gang eg stilte opp uten å kreve noe igjen, selv når eg sjøl trengte at noen såg meg som en venn. Husk at eg bygget drømmer mens livet slo sprekker, at eg startet på nytt selv når håpet var vekke. Eg var mer enn mørket, mer enn stemmen som sa nei— eg var alle gangene eg likevel fant en vei. [Instrumental] [Bro] Og hvis du savner meg— ikkje let etter meg i jorden. Se mot lysene under Ulriken. Kjør en gammel vei vi kjente. Sett på en sang og la den spille helt ferdig. Eg finnes ikkje i slutten. Eg finnes i alt som skjedde før den. [Siste refreng] Når stillheten arver meg og stemmen min har sagt sitt, la sangene stå igjen som lys i et mørklagt vindu. Når stillheten arver meg, ikkje tell alt eg aldri rakk. Tell hvert menneske eg møtte— og hvert lite spor eg klarte å legge bak. Når stillheten arver meg, skal EKKØet fortsette litt. Gjennom høyttalere og minner, gjennom hjertene eg slapp inn. Og hvis én ensom sjel blir værende fordi ordene mine fant frem— då tok stillheten kroppen, men den arvet aldri meg. [Outro] Så når rommet står tomt og siste tone dør— vent litt. Hør etter. Der— midt i stillheten— e EKKØet ennå. ──────────────────── #EKKØ #NårStillhetenArverMeg #ArvenEtterMeg